Gode filmer er veldig kjekt. Det er mange grunner til at en film er god. Det kan være story, skuespillerprestasjoner, god dialog, tema, humor. I tillegg kan en film være estetisk eller stilistisk vakker. Det kan være vakker location, fete klær, stilige hus og kreativ bruk av fargepalett og kul filmmusikk. Her er tre filmer som jeg vil karakterisere som svært estetiske:
A Single Man (2009), regissert av Tom Ford, er en estetisk opplevelse som gjenspeiler regissørens bakgrunn som motedesigner. Tom Ford bringer sitt velutviklede øye for detaljer og stil fra moteverdenen inn i filmens univers. Hver scene føles som et nøye gjennomtenkt designprosjekt, hvor former, teksturer og farger jobber sammen for å understreke karakterenes indre liv og emosjonelle dybde.
Filmen utmerker seg spesielt med sin bruk av farger og lyssetting. Den domineres av dusede pastelltoner, som gir et nostalgisk preg av 1960-tallet, mens skarpe fargeinnslag, som en intens rød rose eller en varm orange genser, markerer viktige emosjonelle øyeblikk. Lyssettingen er myk og dempet, noe som skaper et nesten malerisk uttrykk og gir filmen en tidløs kvalitet. Produksjonsdesignet bidrar sterkt til filmens visuelle identitet. Interiørene er preget av tidstypisk mid-century modern-stil, hvor stramme linjer og organiske former dominerer. Materialene – som teak, skinn og messing – gir scenene en følelse av kvalitet og sofistikasjon.
Call Me by Your Name (2017), regissert av Luca Guadagnino, er en visuelt og emosjonelt rik film som bruker estetikk som en nøkkel til å formidle sin historie om første kjærlighet. Filmen er satt til Nord-Italia på 1980-tallet og er en hyllest til sommerens varme, ungdommens uskyld og de små detaljene som gjør øyeblikk minneverdige.
Det visuelle uttrykket i filmen er gjennomsyret av en autentisk følelse av tid og sted. Kameraet fanger de frodige italienske landskapene – fra solfylte åkre og stille vann til gamle villaer med flassende maling – med en naturlig, nesten malerisk kvalitet. Fargepaletten er dominert av varme jordtoner og sommerlige nyanser, noe som skaper en følelse av intimitet og nostalgi. Produksjonsdesignet er en essensiell del av filmens atmosfære. Villaen hvor Elio og hans familie bor, er fylt med bøker, kunst, og antikke møbler som føles oppsamlet over generasjoner, noe som gir et rikt bakteppe for fortellingen. Selv klærne, som løstsittende skjorter, korte shorts og sandaler, er valgt med en avslappet presisjon som gjenspeiler karakterenes livsstil og tiden de lever i.
Den talentfulle Mr. Ripley (1999), regissert av Anthony Minghella, er en psykologisk thriller med en gjennomført estetisk eleganse som forsterker filmens temaer om bedrag, identitet og ambisjon. Handlingen utspiller seg i 1950-tallets Italia, og filmen bruker sitt vakre miljø og tidstypiske design for å skape en følelse av både forførelse og uro.
Filmens visuelle uttrykk er gjennomsyret av en klassisk, nesten romantisk estetikk. Kameraet fanger Italias solrike kystlinjer, pittoreske byer og overdådige villaer med en glødende varme som kontrasterer med den mørkere historien. Produksjonsdesignet er en nøkkelkomponent i filmens verden. Rekvisitter og omgivelser er preget av luksus og raffinement: klassiske italienske biler, elegante møbler og kunstverk som gir hver scene en følelse av rikdom og kulturell tyngde. Minghellas bruk av musikk er like gjennomtenkt. Jazzen, som Dickie elsker, gir filmen en pulserende energi og fungerer som en lydlig representasjon av frihet, hedonisme og kreativitet.