Før streaming var musikk også et fysisk format hvor cover og plateheftet, i tillegg til selve musikken, var en del av pakken man kjøpte. Det år lete frem plater, bla og sniklytte var en egne metode.
To ganger i mitt liv har jeg gått inn i en plateforretning og kjøpt musikk utelukkende på bakgrunn av platecoveret. Begge gangene var det i jazz-avdelingen på nå nedlagte Platon musikkforretning i Bergen, og begge kjøpene skulle vise seg å bli to av mine musikkfavoritter.
Den ene var Buena Vista Social Club, Ry Cooders legendariske Cuba-prosjekt, som senere skulle bli både film og verdensberømt.
Jeg tror tror det var Havanna-estetikken på plate-coveret som tiltalte meg noe voldsomt den gangen.
Den andre platen jeg har kjøpt uhørt er Miles Davies’ Ascenseur pour l’echafaud, som egentlig er et soundtrack til en film med samme navn. Filmen er en fransk film noir og soundtracket er tilsvarende bekmørkt og samtidig dødskult. Etter å ha hørt vinylplaten et utall ganger kan jeg se for meg sort-hvitt-scenene i filmen gjennom nattemørke gater i Paris. Jeg har aldri sett selve filmen, men tror ikke jeg ville blitt skuffet.
