Jeg begynte å gå på Stadion omtrent i 1985. Tror jeg. Da var jeg 10 år gammel. Forventningsfulle veltet vi ned skråningen ved Gratishaugen, og ganske ofte satt vi slukøret på vei hjemover på 2er-bussen etter tap. Men ekstasen når Brann scoret og håpet om at Brann en dag skulle bli mestere, kunne ingen ta ifra oss. Den store helten den gang var Ahlsen. Og etter hvert kom Trond Egil Soltvedt, Per-Ove Ludvigsen, Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad. Gode spillere, men middelmådige resultater var en gjennomgangsmelodi helt frem til 2006/2007, da lokale investorer bidro til kjøp av så mange gode spillere at det ikke var mulig å ikke vinne serien.
Den gang var det ståtribunen i klokkesvingen som gjaldt. Klokkesvingen var manndom på steorider. Det luktet en blanding av røyk, alkohol og urin fra det dysfunksjonelle pissoaret.
Siden den gang har Stadion blitt betydelig oppgradert, men siden jeg bor østpå, er jeg bare på bortekamper. Skien, Sandefjord, Drammen. Med barna. Alltid god stemning. Varierende resultater.
Høydepunkter/beste minner:
Cupfinalene mot Rosenborg i 1988 (selv om det ble tap)
Hjemmekampen mot Sampdoria (med Gianluca Vialli og Roberto Mancini på topp) i cupvinnercupen i 1989
Seriegullet i 2007 (da gullet endelig kom hem)