Spurs

Er man norsk og glad i fotball, har man vanligvis to favorittlag. Ett fra stedet hvor man kommer fra og ett fra England. Mine lag ble Brann og Tottenham. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det ble Spurs. Det mer åpenbare hadde det vært et av de røde lagene. Mulig det var det det fine hvite draktene, det at de kommer fra en kul by (London), den offensive og fryktløse spillestilen, de langhårete driblerne Hoddle og Waddle, underdog-stempelet eller det at klassekompisen min også like dem. Eller mest sannsynlig en kombinasjon av alle disse elementene.

Det å være Tottenham-supporter er selvfølgelig en prøvelse. På det beste er det er lag som spiller underholdende og offensiv fotball og kan slå hvem som helst. På det verste snubler vi på målstreken. Spursy er faktisk et uttrykk som betyr noe sånt som “to have success in reach but to ultimately chuck it away”. Det er ihvertfall aldri kjedelig.

Det er to perioder som har vært gode. Dene ene var rundt 1990 med Paul Gascoigne, Erik Thorstvedt og Gary Lineker. En periode som kulminerte i cup-gullet i 1991. Den andre perioden var under Mauricio Pochettino, en periode som kulminerte med CL-finalen i 2019. Semifinalen mot Ajax det året var verdt alle årene med mediokre resultater på begynnelsen av 2000-talllet.

Jeg har dessverre ikke sett Spurs i England. Bare i tre trenings kamper i Norge. Mot Brann i 1989 og 1991 og mot Inter på Ullevål i 2016:

Når det gjelder hvilken kamp som gjorde at jeg ble Spurs-tilhenger, har jeg faktisk resonnert meg frem til at det må ha vært denne 0-0-kampen mot Man U som ble sendt som tippekamp på NRK i 1985. Forstå det den som kan.

Brann-kamp

Jeg begynte å gå på Stadion omtrent i 1985. Tror jeg. Da var jeg 10 år gammel. Forventningsfulle veltet vi ned skråningen ved Gratishaugen, og ganske ofte satt vi slukøret på vei hjemover på 2er-bussen etter tap. Men ekstasen når Brann scoret og håpet om at Brann en dag skulle bli mestere, kunne ingen ta ifra oss. Den store helten den gang var Ahlsen. Og etter hvert kom Trond Egil Soltvedt, Per-Ove Ludvigsen, Raymond Kvisvik og Thorstein Helstad. Gode spillere, men middelmådige resultater var en gjennomgangsmelodi helt frem til 2006/2007, da lokale investorer bidro til kjøp av så mange gode spillere at det ikke var mulig å ikke vinne serien.

Den gang var det ståtribunen i klokkesvingen som gjaldt. Klokkesvingen var manndom på steorider. Det luktet en blanding av røyk, alkohol og urin fra det dysfunksjonelle pissoaret.

Siden den gang har Stadion blitt betydelig oppgradert, men siden jeg bor østpå, er jeg bare på bortekamper. Skien, Sandefjord, Drammen. Med barna. Alltid god stemning. Varierende resultater.

Høydepunkter/beste minner:

• Cupfinalene mot Rosenborg i 1988 (selv om det ble tap)

• Hjemmekampen mot Sampdoria (med Gianluca Vialli og Roberto Mancini på topp) i cupvinnercupen i 1989

• Seriegullet i 2007 (da gullet endelig kom hem)

Fotballdokumentarer i julen

Hvis du er glad i engelsk fotball, har litt tid til overs i julen og i tillegg har et Netflix-abonnement, er det to dokumentarer du bør se.

Den ene er en dokumentarfilm om den tidligere engelske manageren Bobby Robson. Robson var engelsk landslagstrener fra 1982 til 1990. Han ledet med andre ord England i det berømte oppgjøret mot Argentina i 1986 og i de fantastiske, varme kveldene i Italia i 1990. I tillegg var han klubbtrener i Nederland, Portugal, England og ikke minst i Barcelona med Stoitsjkov og Ronaldo (den originale) på topp.

Han var manageren som oppdaget trenneremnet Jose Mourinho og som fikk Pep Guardiola til å starte sin egen trenerkarriere. Som brakte Lineker, Sharer og Gascoigne til stjernene. Alle disse bidrar selvfølgelig ii filmen.

Robson kommer fra en typisk britisk managerbakgrunn og startet sin manager-karriere i Ipswich og hvor mye av fokuset var på “attitude” og “player quality”. Likevel brakte han noe mer inn i profesjonen sin, både menneskelig og analytisk.

Den andre fotballdokumentaren er “Sunderland ´Til I die”, en serie på åtte episoder hvor man følger Sunderland FC gjennom hele 2017/2018-sesongen, inkludert klubbledelsen, spillerne og lokalsamfunnet.

Settingen er at klubben har rykket ned fra Premier League året før, men skal “komme seg på beina” i Championship og jobbe seg tilbake i det gode selskap. Men spillerstallen er medioker, ressursene er knappe og manageren har ikke trent annet enn engelske middelhavsfarere. Vi møter supportere med sesongkort siden 1960-tallet, som døper sønnene sine etter tidligere topp-spillere og tatoverer tidligere manager Peter Reid på armen (!). Og vi møter klubbdirektøren som prøver å holde det hele sammen, inkludert supporternes urealistiske forventninger, spillere som kun er i klubben fordi de må og eiere som ikke er videre interessert i å investere mer penger.

Det hele er selvfølgelig en varslet katastrofe. Men desto mer underholdende. Jeg har nesten fått meg et nytt favorittlag (i hvertfall i League One)

4. divisjonsfotball

Fotball er morsomt på alle nivåer. Også i 4. divisjon. I kveld var jeg på det som har blitt omtalt som El Clasico, Battle of Tønsberg og mye annet: De to suverent beste lagene i 4. divisjon i Tønsberg møttes til en ren seriefinale. Min klubb, Flint, måtte slå den gamle storheten, Eik Tønsberg, med to mål på hjemmebane for å rykke opp til 3. divisjon. Over 1000 tilskuere møtte opp til kampen på nivå 5 (!) i norsk fotball.

Kampen ble så spennende som det går an å få blitt. Etter å ledet komfortabelt 5-1 til det var et kvarter igjen av kampen, slapp Flint inn to kjappe mål mot slutten. Hvis Eik hadde redusert en gang til var det de som ville ha rykket opp. Men etter å ha spilt 7-8 minutter på overtid endte kampen til slutt 5-3 til Flint.

Det endte dermed med opprykk, og som seg hør og bør ble det banestorming. Fotball blir ikke villere og smukkere enn dette.