Er man norsk og glad i fotball, har man vanligvis to favorittlag. Ett fra stedet hvor man kommer fra og ett fra England. Mine lag ble Brann og Tottenham. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor det ble Spurs. Det mer åpenbare hadde det vært et av de røde lagene. Mulig det var det det fine hvite draktene, det at de kommer fra en kul by (London), den offensive og fryktløse spillestilen, de langhårete driblerne Hoddle og Waddle, underdog-stempelet eller det at klassekompisen min også like dem. Eller mest sannsynlig en kombinasjon av alle disse elementene.
Det å være Tottenham-supporter er selvfølgelig en prøvelse. På det beste er det er lag som spiller underholdende og offensiv fotball og kan slå hvem som helst. På det verste snubler vi på målstreken. Spursy er faktisk et uttrykk som betyr noe sånt som “to have success in reach but to ultimately chuck it away”. Det er ihvertfall aldri kjedelig.
Det er to perioder som har vært gode. Dene ene var rundt 1990 med Paul Gascoigne, Erik Thorstvedt og Gary Lineker. En periode som kulminerte i cup-gullet i 1991. Den andre perioden var under Mauricio Pochettino, en periode som kulminerte med CL-finalen i 2019. Semifinalen mot Ajax det året var verdt alle årene med mediokre resultater på begynnelsen av 2000-talllet.
Jeg har dessverre ikke sett Spurs i England. Bare i tre trenings kamper i Norge. Mot Brann i 1989 og 1991 og mot Inter på Ullevål i 2016:
Når det gjelder hvilken kamp som gjorde at jeg ble Spurs-tilhenger, har jeg faktisk resonnert meg frem til at det må ha vært denne 0-0-kampen mot Man U som ble sendt som tippekamp på NRK i 1985. Forstå det den som kan.