Jeg er vel en av få som synes at syrlig, norske epler er kjempegode. Det begynner ofte med et knas. Ikke fra en butikkpose, men fra det første eplet du plukker rett fra treet i hagen. Skallet er litt ruglete, kanskje med et par flekker solen har tegnet, og fargen varierer mellom grønt, gult og rødskjær. Norske hageepler er sjelden perfekte å se på – og nettopp derfor er de så uimotståelige.
Det finnes knapt noe mer ærlig enn et norsk hageeple. Det trenger ikke voks, ikke emballasje, ikke lange fraktruter. Bare jord, sol, regn og litt tålmodighet. Og når høsten kommer, smaker det som et lite stykke hjem. Og man kan selvfølgelig bruke dem til a bake en nydelig eplekake:
