Faste posisjoner på banen

Et spørsmål man må ta stilling til som trener i barne- og ungdomsfotball, er i hvilken grad spillerne skal ha faste posisjoner på banen. Det vanlige er ofte at frem til og med 5er fotballen roterer spillerne hyppig mellom ulike posisjoner på banen, gjerne i en og samme kamp, men i 7er, 9er og 11er-fotballen har spillerne gradvis mer og mer faste posisjoner. Gjennom å ha faste posisjoner vil spillerne i større grad kunne utvikle den spisskompetansen som kreves i de ulike posisjonene. For eksempel vil en spiss nødvendigvis trene mye på avslutninger, en midtbanespiller bør være flink på pasningsspill, mens en kantspiller må trene på å bli god 1-mot-1. Mange klubber starter tidlig med å dyrke frem spillere i faste posisjoner.

På en annen side kan de være riktig at spilleren ikke utelukkende spiller i en fast posisjon for tidlig alder:

• Praktiske hensyn: I barne- og ungdomsfotballen skal alle få mye spilletid i kamp. Det betyr at spilleren må regne med å spille på ulike posisjoner i løpet av en kamp.

• Variasjon: Det at spillerne får spille i ulike posisjoner vil for de fleste være positivt fordi det vil skape en variasjon. Det å spille f.eks. høyre forsvar i mange år fra ung alder kan fort bli monotont

• Spillerforståelse: Det å spille i ulike posisjoner vil nødvendigvis skape større forståelse for spillet, ved at spilleren må sette seg inn i flere roller. Mange gode keepere starter for eksempel som spisser. Et annet eksempel er Ruud Gullit, som var kjent som offensiv midtbanespiller, men som spilte mye midtstopper i ungdommen, og som tilskriver noe av sin suksess nettopp denne erfaringen.

Man kan for eksempel ha følgende prinsipper for faste posisjoner:

• 3er og 5er-fotball: Ingen faste posisjoner

• 7er-fotball: 50% av spilletiden i primærposisjonen (f.eks. spiss), 25% i en sekundærposisjon (f.eks. kant) og 25% i andre posisjoner

• 9er-fotball: 60% av spilletid i primærposisjonen (f.eks. sentral midt), 30% i sekundærposisjonen (f.eks. spiss) og 10% i tertiærposisjonen (f.eks. midtstopper)

• 11er-fotball: 75% av spilletiden i primærposisjonen (f.eks midtstopper) og 25% i sekundærposisjonen (f.eks. venstre forsvarer) (Som en slags Maldini : ))

Formasjon og taktikk for 7-er fotball

Overgang fra 5er- til 7er-fotball (vanligvis når de blir 10 år) innebærer noe økning i taktiske elementer i spillet. Mens i 5er-fotball vaniligvis spilles med en 2-2 eller 1-2-1-formasjon, har man vesentlig flere muligheter i 7-er-fotballen, både med tanke på formasjoner og taktiske elementer. Den kompleksiteten øker selvfølgelig ytterlige i 9er- og 11er-fotball.

Følgende elementer kan vektlegges når man skal velge formasjon i 7er-fotball:

• Balanse i laget: Sørge for at det er balanse mellom angrepsspillere og forsvarsspillere og mellom sentrale spillere og kantspillere

• Utnytte spillernes sterke sider: Det kan være lurt å tenke på barnas sterke sider når man skal sette formasjonen i laget. Har man mange gode kantspillere bør man spille med to rene kantspillere. Er spillerne god defensivt holder det kanskje med to forsvarsspillere. Har man løpssterke spillere kan man spille med to vingbacker, har man mange spillere som liker å spille spiss kan man spille med to spillere helt fremme osv

• Ønsket spillestil: Ønsker man å spille sikkert defensivt og sats på overganger, bør man ha flere spillere i forsvar, men hvis man ønsker å spille med høyt presse eller dominere kamper, bør man spille med flere spillere på midtbanen.

Her er de to mest vanlige formasjonene:

2-3-1 - Høyt press

2-3-1 er kanskje den mest vanlige 7-er-formasjonen, og definitivt den jeg har coachet mest. I denne formasjonen spiller man med to smale forsvarere, en sentral på midt, to kanter og en spiss. Denne formasjonen krever at de to forsvarerne er bevegelige og jobber tett sammen. Den sentrale midtbanen vil være en dyp eller høy playmaker, alt ettersom kampen forløper seg. Kantspillerne vil ha tydelige både defensive og offensive oppgaver. Fordelen med denne formasjonen er at man kan skape høyt press og overganger og 3 mot 2 situasjoner høyt i banen. Ulempen er at man bare har to forsvarsspillere og at disse må posisjonere seg smalt i banen. Man er derfor sårbare for angrep langs kantene. Videre kan spissen fort bli alene dersom den sentrale midtbanen blir liggende for dypt.

3-2-1 - Defensiv trygghet

3-2-1 er en formasjon med tre forsvarere, to indreløper på midten og en spiss. I denne formasjonen sørger man for defensiv trygghet med tre spillere i bakre ledd. Nøkkelen i denne formasjonen er at forsvarerne på kantene blir med i angrep og sørger for overtall på kant offensivt. Den sentrale forsvareren er mer fri og får en sentral rolle som en dyp playmaker når laget ditt har ballen. Fordelen med denne formasjonen er at man i utgangspunktet har defensiv trygghet og kan kjøre hurtige overganger bakfra med to indreløpere på midten. Min erfaring med denne formasjonen er at det ikke nødvendigvis er så lett å få med forsvarerene på kantene med i det offensive spillet. Dette krever hurtighet og høy løpskapasitet, i tillegg til at kantene må gå tidlig på løp, da angrep ofte avsluttes hurtig for 10-11-åringer. I tillegg kan det være vanskelig å skape overtall offensivt, hvor det ofte vil bli 2 mot 3 situasjoner.