Norgesferie

Så ble det altså Norges-ferie i år. Norges-ferie har et litt annet toneleie enn de sedvanlige Middelhavs-feriene. Mindre lyd, mindre lys, mindre varme. Mer vær, mer aktiviteter, mer forflytning. Når sol og varme ikke er en selvfølge blir det sånn. Mer gråtoner. Og litt blått og grønt.

Siden vi var har vært i Nord-Norge, ble det naturligvis fisking. Mye fisking. Dermed fikk jeg også lettet litt på min halvdårlig samvittighet for at mine bybarn aldri har fått oppleve det å fiske. Jeg mener dette tilhører den norske allmenndannelsen, i likhet med skigåing og fjellturer.

Bokhandel

Noe av det fineste jeg vet om er å tilbringe tid i en bokhandel. Jeg tror det har noe med alle idéene, tankene og fakta som er manifesteres gjennom tekst og som sorteres og presenters på en konsentrert måte i en bokhandel. Bokhandelen er en slags kurator. Så kan man bare gå en se, bla og eventuelt kjøpe med seg hjem. Det er noe med dette jeg finner nesten uimotståelig.

Er jeg på et nytt sted pleier jeg alltid å stikke innom en bokhandel hvis jeg ser en, enten det er et lite antikvariat på hjørnet eller en 5-etasjes Waterstone´s. Det samme gjelder bokhandlere på flyplasser: Jeg må alltid innom. Selvfølgelig ender jeg opp med flere bøker enn jeg rekker å lese………

Her en superfin film om lesing og bokhandlere:

For ikke å glemme denne perlen av en bok om et antikvariat i Skottland:

Vintersykling

Det å sykle racer om vinteren er faktisk utrolig fint. Noen kjører full pakke med cyclocross, men man kommer langt med ekstra vindbeskyttelse på hender, føtter og hode. Man må bare ha litt lavere tempo enkelte steder. Det kan selvfølgelig være skikkelig surt og kaldt, men følelsen av å komme hjem til en kopp varm kaffe og en bok om for eksempel sykkelsporten i Flandern, Belgia er desto bedre. At tiden ble elendig spiller ingen rolle. Det er lenge til sesongen starter på ordentlig.

Svømming

Svømming er en glimrende treningsform. Jeg trente svømming aktivt et par år i barndommen, men er ikke veldig dreven. Kanskje middels+. Svømming gir både utholdenhet og styrke og er skånsomt mot kroppen. Ulempen er at det kan være en noe monoton treningsform. Her er noen tips for å gjøre det mer variert og morsomt:

• Skaff deg en treningsklokke. Med en slik på armen holder man styr på både fart og lengde. Å telle svømmeplengder er dødskjedelig.

• Svøm intervaller. Ved å bryte økten ned i intervaller på f.eks. 200 og 400 meter, blir det mer overkommelig å svømme f.eks en 1500 meters økt.

• Test ut ulikt utstyr. Svømmeføtter,, paddles og pullbuoy forbedrer teknikk og styrke, men gir også en fin variasjon i svømmingen.

• Skadd deg en coach. Et par timer med en svømmetrener vil forbedre teknikken og gleden.

• Svøm utendørs. Fra mai til september kan man normalt sett svømme utendørs med våtdrakt. Såkalt open water swimming er både anderledes og en fin naturopplevelse.

Hvorfor lese bøker?

Jeg er veldig glad i å lese, både romaner og sakprosa, selv om det kan være vanskelig å finne tilstrekkelig tid og fokus til å gjøre det. Det er mange grunner til å lese bøker, også utover det rent underholdsningsmessige, men jeg vil koke det ned til følgende tre grunner:

1. Kunnskap: Bøker et selvfølgelig en glimrende måte å lære seg dyptgående kunnskap om ulike temaer. Der Wikipedia kan være unøyaktig og avisartikler forenklende, gir bøker dybde og innsikt. Dette gjelder også romaner. Leser man Jung Changs Ville svaner eller Khaled Hosseinis Tusen strålende soler lærer man også deler historien til henholdsvis Kina og Afganistan.

2. Kognitiv innsikt og mentalisering: Romarner forteller historier gjennom øynene til andre personer som befinner seg lengre eller korte borte fra en selv, både geografisk, mentalt og kulturelt. Gjennom å lese øver man opp evnen til å se ulike personer fra deres egent ståsted. Carl Frode Tillers Begynnelser beskriver en jeg-person som er dysfunksjonell, mens Frode Gryttens Bikubesong beskriver hvordan det er å bo på industristedet Odda. Forskning viser også å personer som leser mye bøker er flinkere til å mentalisere enn andre.

3. Estetikk: Ofte kan teksten i seg selv ha en estetisk verdi, med fantastiske beskrivelser av natur og mennesker eller et poetisk språk. Nevnte Tusen strålende soler innholdet vakre beskrivelser av afghansk landskap, mens Murakami bøker har ofte en nesten filmatisk fremtoning.

Diego Maradona

Da jeg vokste opp var det ingen fotballspillere som var i nærheten av å ha samme mytiske legendestatus som Diego Maradona. På 1980- og 90-tallet pleide ofte Sportsrevyen på søndagene å sende italiensk fotball. På den måten fikk man ofte litt Maradona-magi på slutten av helgen, enten det dreide seg om driblinger, chip-pasninger eller frispark som ble skrudd i mål.

På kino går det nå en fantastisk dokumentarfilm om Maradona. Filmen er basert på private filmopptak og følger man fra oppveksten en Buenos Aires og til i dag gjennom ufattelige oppturer og nedturer. Mye av filmen dreier seg om naturlig nok om tiden i Napoli, som på den tiden var verdens fattigste klubb som kjøpte verdens dyreste fotballspiller.

Åpningsscenen i filmen er helt fantastisk. Vi får se Maradona bli fraktet gjennom Napolis gater i vill fart, før han blir introduserte for 80 000 fans på hjemmebanen San Paolo. Visstnok hadde regissøren i utgangspunktet laget denne scenen 45 minutter lang og synes den var helt perfekt. Før han av kommersielle hensyn måtte klippe den ned. Musikken i denne scenen er forøvrig Delorian Dynamite av den norsk artisten Todd Terje.

Filmen tegner et delt bilde av personen og fotballspilleren: Diego som er den litt sjenerte, men uendelig begavete fotballspilleren og Maradona som er den festglade, primadonnaen. Som hans personlig trener sier i filmen: “Jeg kan gå til verdens ende for Diego, men ikke ett eneste skritt for Maradona”

Diego Maradona er en født protagonist. Fotballspilleren som vokste opp i Buenos Aires´ værste slum, som forsørget hele familien på åtte personer fra han var 15 år gammel, scoret to legendariske mål som senket England i kvartfinalen i VM i 1986, bare noen år etter at Argentina hadde tapt Falklandskrigen til Storbritannia, som nesten på egenhånd vant VM, som skaffet Napoli to seriemesterskap i det som på den tiden var den beste ligaen med de største stjernene.

Vacanza

Årets utenlandsferie gikk i år til Italia, nærmere bestemt til Costa Smeralda på Sardinia. Dette tror jeg var den åttende Italia-ferien vår på de siste 11 årene. Jeg elsker å dra til Italia. Det er mange grunner til det:

• Store mengder sol og sjø (åpenbart)

• Barnevennlighet (1-åringen er den store stjernen i familien)

• Det vakre språket

• Piazzaene

• Det upretensiøse kjøkkenet

• Fornemmelsen av gammel storhet (romertiden og renessansen)

• Håndtverktradisjonene (alt fra klær til mat og vin

• Estetikken (bilene, klærne)

Ferie i Italia for meg er en like mye en livsstilsgreie som reise. En av de filmene som jeg har sett som gir masse Italia-feeling er «Call me by your name» med landsbyer, sykler, arkeologi og ulike former for kjærleik:

Hagearbeid

Når man har hage er hagearbeid en del av dealen. Mange oppfatter hagearbeid som rekreasjon og hobby. For meg regnestykket omtrent i null og ser slik ut:

På plussiden: Felle trær, plante grønnsaker, bærbusker og frukttrær, høste

Hverken eller: Dra på hagesenter, plante blomster, rake løv, klippe gresset

På minussiden: Kjøre på fyllingen (!), luke ugress, fjerne røtter, fjerne råtten frukt, fjerne stikkebusker

En tur i skogen

At barn får brukt fantasien og kreativiteten i naturen er muligens en klisje, men ikke mindre sant av den grunn:

En sti blir til en hemmelig vei

To planker blir til en bro

En enslig hvitveis blir til en skjult skatt

En pinne blir til et magisk redskap

Tett løvverk blir til en tunnel

Uhørt

Før streaming var musikk også et fysisk format hvor cover og plateheftet, i tillegg til selve musikken, var en del av pakken man kjøpte. Det år lete frem plater, bla og sniklytte var en egne metode.

To ganger i mitt liv har jeg gått inn i en plateforretning og kjøpt musikk utelukkende på bakgrunn av platecoveret. Begge gangene var det i jazz-avdelingen på nå nedlagte Platon musikkforretning i Bergen, og begge kjøpene skulle vise seg å bli to av mine musikkfavoritter.

Den ene var Buena Vista Social Club, Ry Cooders legendariske Cuba-prosjekt, som senere skulle bli både film og verdensberømt. 

Jeg tror tror det var Havanna-estetikken på plate-coveret som tiltalte meg noe voldsomt den gangen. 

Den andre platen jeg har kjøpt uhørt er Miles Davies’ Ascenseur pour l’echafaud, som egentlig er et soundtrack til en film med samme navn. Filmen er en fransk film noir og soundtracket er tilsvarende bekmørkt og samtidig dødskult. Etter å ha hørt vinylplaten et utall ganger kan jeg se for meg sort-hvitt-scenene i filmen gjennom nattemørke gater i Paris. Jeg har aldri sett selve filmen, men tror ikke jeg ville blitt skuffet.

Fotballdokumentarer i julen

Hvis du er glad i engelsk fotball, har litt tid til overs i julen og i tillegg har et Netflix-abonnement, er det to dokumentarer du bør se.

Den ene er en dokumentarfilm om den tidligere engelske manageren Bobby Robson. Robson var engelsk landslagstrener fra 1982 til 1990. Han ledet med andre ord England i det berømte oppgjøret mot Argentina i 1986 og i de fantastiske, varme kveldene i Italia i 1990. I tillegg var han klubbtrener i Nederland, Portugal, England og ikke minst i Barcelona med Stoitsjkov og Ronaldo (den originale) på topp.

Han var manageren som oppdaget trenneremnet Jose Mourinho og som fikk Pep Guardiola til å starte sin egen trenerkarriere. Som brakte Lineker, Sharer og Gascoigne til stjernene. Alle disse bidrar selvfølgelig ii filmen.

Robson kommer fra en typisk britisk managerbakgrunn og startet sin manager-karriere i Ipswich og hvor mye av fokuset var på “attitude” og “player quality”. Likevel brakte han noe mer inn i profesjonen sin, både menneskelig og analytisk.

Den andre fotballdokumentaren er “Sunderland ´Til I die”, en serie på åtte episoder hvor man følger Sunderland FC gjennom hele 2017/2018-sesongen, inkludert klubbledelsen, spillerne og lokalsamfunnet.

Settingen er at klubben har rykket ned fra Premier League året før, men skal “komme seg på beina” i Championship og jobbe seg tilbake i det gode selskap. Men spillerstallen er medioker, ressursene er knappe og manageren har ikke trent annet enn engelske middelhavsfarere. Vi møter supportere med sesongkort siden 1960-tallet, som døper sønnene sine etter tidligere topp-spillere og tatoverer tidligere manager Peter Reid på armen (!). Og vi møter klubbdirektøren som prøver å holde det hele sammen, inkludert supporternes urealistiske forventninger, spillere som kun er i klubben fordi de må og eiere som ikke er videre interessert i å investere mer penger.

Det hele er selvfølgelig en varslet katastrofe. Men desto mer underholdende. Jeg har nesten fått meg et nytt favorittlag (i hvertfall i League One)

Vintersurf

9 grader i luften. Omtrent det samme i sjøen. Regn. Masse regn. Ikke ikke nødvendigvis det man forbinder med surfing. Men med riktig påkledning funker det kjempebra. Og naturopplevelsen er enorm: Sjø, salt, bølger. Følelsen etterpå er tilsvarende.

Dagens location var Skallevold-stranden, nærmere bestemt den nordre delen. Jeg har skjønt såpass garvede surfere gjerne holder de gode plassene for seg selv. Vel, jeg er helt novice.

4. divisjonsfotball

Fotball er morsomt på alle nivåer. Også i 4. divisjon. I kveld var jeg på det som har blitt omtalt som El Clasico, Battle of Tønsberg og mye annet: De to suverent beste lagene i 4. divisjon i Tønsberg møttes til en ren seriefinale. Min klubb, Flint, måtte slå den gamle storheten, Eik Tønsberg, med to mål på hjemmebane for å rykke opp til 3. divisjon. Over 1000 tilskuere møtte opp til kampen på nivå 5 (!) i norsk fotball.

Kampen ble så spennende som det går an å få blitt. Etter å ledet komfortabelt 5-1 til det var et kvarter igjen av kampen, slapp Flint inn to kjappe mål mot slutten. Hvis Eik hadde redusert en gang til var det de som ville ha rykket opp. Men etter å ha spilt 7-8 minutter på overtid endte kampen til slutt 5-3 til Flint.

Det endte dermed med opprykk, og som seg hør og bør ble det banestorming. Fotball blir ikke villere og smukkere enn dette.

Barberstuer

Mens mange har sitt favoritt vanningshull, har andre sin favoritt barberstue. Som en følge av skjeggtrenden de siste ti årene har det dukket opp mange slike steder, hvor man kan få barbering og skjeggtrim.

Barberstuer er like mye en livsstilsgreie som et sted hvor man får en klipp og barbering. Mens frisørsalonger er utpreget feminint, er barberstuer i all hovedsak maskulint. Dette kommer til uttrykk i både klientell, interiør, prat og musikkstil. De er også utpreget nostalgiske, hvor både barberstol og -utstyr er av den gamle skolen. Barberstuer passer selvfølgelig perfekt inn i hipsterlivsstilen.

Min faste barberstue er forøvrig Staut, i Tønsberg.

Mountain

En av de mest bemerkelsesverdige filmene jeg har sett det siste året er den australske dokumentaren Mountain. Filmen er en slags antropologisk tilnæring til fjell og fjelltopper verden rundt.. Den handler om fjellet som ekspedisjonsmål, ekstremsportarena, rekreasjonpslass, helligdom, arbeidsplass og habitat. Det underliggende teamet er menneskets underliggende behov for å utfordre og beseire massive fjell. Det er ingen handling eller dialog, kun bilder, musikk og en fortellerstemme. Mountain er både ekstremt en ekstremt stillfaren og dramatisk film. Filmsekvensene er slående vakre, filmmusikken er mektig og skuespilleren William Defoe sin voice over er nær perfekt.

Mountain ligger for tiden ute på Netflix.

Høst

Jeg er utrolig glad i høsten. Jeg vil nesten gå så langt som å si at høsten er min favorittårstid. Mens våren og sommeren er forpliktende, i den forstand at det er en klar forventing til hva man skal gjøre på, er høsten uforpliktende. Høsten er crispy soldager og forblåste kvelder. Den er sopp, lammelår, fårikål og vossakorv, den nye til Knausgård og en ny sesong på HBO. Høsten er cupfinale, Premier League og Champions League. Høsten er tiden til å gjøre det man egentlig er glad i.

Da jeg var yngre handlet høsten gjerne om en ny start. Nytt skoleår, nytt semester, nye fag, nye bøker. Da jeg var enda yngre handlet det mer om lek ute i høstmørket, epleslang og ny strikkegenser.

Lydsporet til høsten inneholder både “Autumn leaves” og “September song”. Høsten er alle introverte sin høytid. Høsten har til og med sin egen kunstutstilling….

“Autumn is a second spring where each leaf is a flower”

Albert Camus

Jazzclubs

Noe av det hyggeligste jeg gjør er å gå på jazz-klubb. Jazz-klubber har (nesten) alltid noen fellesnevnere: et litt bulete preg, totalt musikk-dedikerte gjester, lett, ekstatisk stemning, midt på treet mat og drikke, flere sett utover kvelden, nye musikere som kaster seg med for hvert sett, improvisasjonen og samspillet mellom musikerne som gjør at musikken lever sitt eget liv (jeg har skrevet om dette i et tidligere blogginnlegg). Alt dette er lett gjenkjennelig på hvilken som helst klubb. På en måte er det som å komme litt hjem når jeg går inn dørene.

Det som er bra med jazz-klubber er at man finner man finner dem uansett hvor man er i verden. Her er min topp tre-liste over de mest eksotiske jazz-klubbene jeg har vært på:

1. Bookkeepers Jazzclub, Rio de Janeiro, Brasil. Liten klubb i Ipanema, som var en combo av bokhandel og jazz-klubb og hvor matrettene de serverte var oppkalt etter ulike forfattere. Hvis jeg ikke husker feil så spiste jeg en Dostojevskij-sandwich, mens et lite band spilte bossanova i hjørnet. Mer Rio enn det blir det ikke.

2. Fairmont Peace Hotel Old Jazz Bar, Shanghai, Kina. Jazz-klubb i første etasje på det kjente og luksøriøse art-deco hotellet i Shanghai. Da jeg var der var det et kinesisk storband som spilte en skikkelig tuttifrutti mix mellom kinesisk musikk og vestlige trad jazz-slagere.

3. Rio Scenarium, Rio de Janeiro, Brasil: Egentlig en samba-klubb og ørliten turistfelle i party-distriktet Lapa. Men stemningen er upåklagelig og det spilles fra mange ulike scener i løpet av kvelden og natten. Høydepunktet var utvilsomt et samba-jazz-fusion storband med en blåserrekke ut av det milde…..

Rennesteinspoesi

Jeg skal ikke påberope meg at jeg leser mye dikt, men en av diktsamlingene jeg faktisk har lest er “Burning in Paradise” av Michael Madsen. Madsen er en amerikansk forfatter og skuespiller, best kjent for rollen som Mr. Blonde i Quentin Taratino-klassikeren Reservoir Dogs (eller De hensynsløse, som den heter på norsk). Gjennom hele skuespillerkarrieren pleide han å skrive dikt på fyrstikkesker, servietter og hotellets skrivepapir. Resultatet har blitt flere utgitte diktsamlinger, hvorav flere er oversatt til norsk.

Madsens diktning er mørk og rå. Hvert dikt er en liten historie, som oftest med en ulykksalig person i hovedrollen. Han er med andre ord en slags diktets Charles Bukowski. Stemning og setting har ofte også et anstrøk av Tarantino, og leseren henføres til å undre hva som har skjedd før og hva som kommer til å skje etter det som foregår i selve teksten:

Youtube-bonden

En jeg kjenner overtok for en par år siden en gård. Før han overtok kunne han lite eller ingenting om det å drive gård, men han skred til verks med pågangsmot og Youtube. Det er selvfølgelig en en hel underskog av videoer der ut om hvordan man kan drive en gård eller farming, som det heter: Hvordan man kjører traktor, hvordan man pløyer, hvordan man sår, hvordan man høster, hvordan man lagrer korn, hvordan man merker en ku. Med andre ord alt man trenger å vite for å bli en suksessfull bonde.

Min bekjente var så begeistret at han vurderte å starte sin egen blogg: Youtube-bonden. Dette synes jeg er en vilt, god ide (skjønt det finnes nok allerede).

Hvorfor ikke starte disse bloggene:

• Youtube-kunstneren: Hvordan lage kunst innen ulike kunstarter

• Youtube-connoisseuren: Hvordan bli ekspert på kunst og smak

• Youtube-håndverkeren: Hvordan fikse alt mulig

• Youtube-byggmesteren: Hvordan bygge alt mulig

• Youtube-gartneren: Hvordan dyrke blomster og grønnsaker

• Youtube-anleggsgartneren: Hvordan lage sin egen hage

Da er det bare å sette in gang…….

Pappa trener

Så kom september. Alle løp er unnagjort, det er lenge til neste sesong og treningsmotivasjonen er så der. Jeg tror ikke jeg er alene om ønsket om å holde formen noenlunde vedlike utover høsten og vinteren, inntil sesongen nærmer seg og motivasjonen kommer sånn utpå nyåret. For å få trent i kombinasjon med jobb, kone og fire barn er det noen prinsipper som gjelder:

1) treningsøktene må være korte. D kan ikke være for lange og harde. Det er ikke rom for å være borte i 3-4 timer på en sykkeltur. Det er heller ikke rom for å slappe av på sofaen etter en lang, hard økt

2) treningsøktene bør tilpasses andre planer og ikke omvendt:

• Løpe/sykle til og/eller fra jobb. Er selvfølgelig ikke beint frem med barn i barnehagen. 
• Trene tidlig på morgenen. Personlig har dette ikke funket for meg, men det skal visst bare være en treningssak
• Babyjobber. Drit kjedelig, men en nødløsning
• Bruke konkurranser som trening. Man trenger ikke være i toppform for å være med på konkurranser. Det funker også som en topp treningsøkt
• Svømme mens barna bader. Svømmehaller som har åpent i helgene har som oftest egne soner for svømming og for bading
• Trene mens barna er på danse, fotball- eller baskettrening (en klassikker)
• Sykle til søndagsmiddag hos svigers, mens de i familien andre kjører. Som oftest ender det med at jeg setter sykkelen igjen og kjører bil hjem
• Trene etter de minste barnas leggetid. Dette er selvfølgelig alternativet jeg som oftest ender opp med

Denne høsten har jeg satt meg som mål å ha fem, korte treningsøkter i uken: tre utholdenhet og to styrke. Utholdenhet vil være løping, sykling, svømming eller fotball og varighet +/- en time. En av øktene bør inneholde litt fart og en av øktene bør vare litt lengre. Styrkeøktene inkluderer hele kroppen og mange sett med korte pauser. På den måten får man også trent litt utholdenhet. Disse øktene varer ca. 45 min. Gymmen er 5 minutter unna der jeg bor, så hele greien er unnagjort på under en time. Så får man litt tid til å spise potetgull og se på HBO også......